Minnelunden
Tekst om Mumfie kommer...
Tekst om Imre kommer...
Rozettas Sky Spin
|
Tekst om Linus kommer...
Tekst om Solan kommer...
Tekst om Rasmus kommer...
Tekst om Oliver kommer...
Tekst om Cindy kommer...
Tekst om Ive kommer...
Tekst om Davina kommer...
Winnie, min fantastiske Winnie. Aldri før har jeg følt en så umiddelbar "connection" med en kanin. Fra første øyeblikk jeg så annonsen om at hun var til salgs visste jeg at denne kaninen måtte jeg ha. Og heldigvis ble det slik! Winnie flyttet hit, og vi fant raskt tonen. Hun utmerket seg raskt på hoppebanen, og er nok den aller beste hoppekaninen jeg har hatt og trolig kommer til å ha. Innen svært kort tid hadde hun gått fra middels til elite, og vår første elitestart sammen ble under NM i rett bane. Winnie ledet soleklart frem til finalen, men litt rot der gjorde at vi endte på en andreplass. Hun sluttet ikke å imponere der, og kunne etterhvert kalle seg super champion. Hjemme var alt bare kos. Winnie var bestemt, men utrolig snill og en kanin som oste over av særegen personlighet.
Det var våren 2018 at jeg oppdaget at noe var galt. Winnie sitt øye var rødt og rennende, men jeg kunne ikke se noe annet galt og antok at hun hadde pådratt seg en betennelse. Grunnet at det var helg og hun ellers virket fin avventet jeg til mandag morgen med å dra til dyrlegen. Men søndag kveld begynte øyet å utvikle seg. Det dannet seg en hvit ring på øyet, og det var tydelig at noe mer var galt. Undersøkelser viste et stort hornhinnesår som dekket nærmest hele øyet. Det ble satt igang et intensivt medisineringsregime. Øyedråper mange ganger i døgnet, også på natten. Vi var hos dyrlegen mist to ganger i uka. Dette pågikk i flere måneder, og såret på øyet grodde sakte. Til slutt var såret helt grodd, men øyet var fremdeles rødt og irritert. Ingenting fungerte, og det eneste alternativet ville vært å fjerne øyet. Men Winnie ble bare mer preget av den intensive behandlingen, og taklet dårlig å kun ha syn på et øye. Etter mange vurderinger frem og tilbake fikk hun heller slippe enn å gjennomgå mer. Det var utrolig tungt. Jeg hadde allerede et tett bånd til denne kaninen, som bare var blitt sterkere i løpet av de siste månedene. Likevel ble dette det beste valget for henne.
Jeg er så glad i deg Winnie. Du kommer alltid til å ha en helt spesiell plass i hjertet mitt, og ingen kommer noen gang til å ta din plass. Fra første gang jeg så deg var du helt spesiell, og det vil du alltid være. Til tross for at jeg skulle ønske vi fikk mye mer tid sammen tar jeg med meg alle minnene våre videre, og de to fine sønnene dine. Sov godt lille Winnie, nå slipper du å kjenne på mer smerte <3
Det var våren 2018 at jeg oppdaget at noe var galt. Winnie sitt øye var rødt og rennende, men jeg kunne ikke se noe annet galt og antok at hun hadde pådratt seg en betennelse. Grunnet at det var helg og hun ellers virket fin avventet jeg til mandag morgen med å dra til dyrlegen. Men søndag kveld begynte øyet å utvikle seg. Det dannet seg en hvit ring på øyet, og det var tydelig at noe mer var galt. Undersøkelser viste et stort hornhinnesår som dekket nærmest hele øyet. Det ble satt igang et intensivt medisineringsregime. Øyedråper mange ganger i døgnet, også på natten. Vi var hos dyrlegen mist to ganger i uka. Dette pågikk i flere måneder, og såret på øyet grodde sakte. Til slutt var såret helt grodd, men øyet var fremdeles rødt og irritert. Ingenting fungerte, og det eneste alternativet ville vært å fjerne øyet. Men Winnie ble bare mer preget av den intensive behandlingen, og taklet dårlig å kun ha syn på et øye. Etter mange vurderinger frem og tilbake fikk hun heller slippe enn å gjennomgå mer. Det var utrolig tungt. Jeg hadde allerede et tett bånd til denne kaninen, som bare var blitt sterkere i løpet av de siste månedene. Likevel ble dette det beste valget for henne.
Jeg er så glad i deg Winnie. Du kommer alltid til å ha en helt spesiell plass i hjertet mitt, og ingen kommer noen gang til å ta din plass. Fra første gang jeg så deg var du helt spesiell, og det vil du alltid være. Til tross for at jeg skulle ønske vi fikk mye mer tid sammen tar jeg med meg alle minnene våre videre, og de to fine sønnene dine. Sov godt lille Winnie, nå slipper du å kjenne på mer smerte <3
Verdens aller snilleste Monster <3 Noen ganger så er livet bare urettferdig. Og det er bare ufattelig at sånne ting kan skje med en så ung kanin som har hele livet foran seg og nesten ingenting bak seg... Rundt midten av november kom jeg ut til kaninene og ante fred og ingen fare. Der ble jeg møtt av alle kaninene som vanlig, inkludert Monster. Bare at Monster møtte meg sakte og ustødig, han slet veldig med å få med seg bakbena når han bevegde seg fremover. De skled ut bak han og han ble liggende å kave. Det ble ringt til dyrlege med en gang, og vi fikk komme inn umiddelbart. Allmenntilstanden hans var helt fin, det ble ikke funnet skade, feber, infeksjoner, dårlig blodsirkulasjon eller noe som ga en indikasjon på hva dette kunne være. Monster var likevel i så god form og uten tegn til smerter at han fikk medisiner. Han gikk på medisiner over en lang periode, hvor han ble litt bedre før han ble værre igjen. Allmenntilstanden hans var fremdeles helt fin, og han fikk som et siste forsøk derfor smertestillende og betennelsesdempende medisiner. Dette ga litt utslag og ga Monster noe bedre kontroll over beina, før dagen da alt håp skulle blekne igjen. Øyet hans var blitt helt grått, og rundt var det knallrødt. Vi dro inn til veterinæren for å sjekke dette, men det var nå tydelig at Monster hadde så store problemer at det beste ville være å la han slippe. Han fikk derfor sovne stille inn for å slippe mer ubehag...
Det er utrolig rart å tenke på hvor raskt jeg ble glad i deg, din lille store godgutt. Du hoppet rett inn i hjertet mitt. Tillitsfull, snill og med en stor personlighet. Det er så vondt å tenke på at du bare fikk en liten smakebit på livet, men det var en veldig fin tid vi fikk sammen. Du ble alles favoritt med en gang, og det kommer til å bli utrolig tomt uten deg. Du ble rett og slett raskt et midtpunkt i stallen. Jeg kommer til å savne deg utrolig mye, og jeg kommer aldri til å glemme deg, verdens beste koseMonster <3 Tusen takk for den korte, men utrolig fine stunden vi fikk sammen, aldri har jeg møtt en kanin som deg. Takk for all gleden du spredde, for alle de klumsete gledeshoppene jeg fikk le av, for alle kosestundene og for at du alltid kom hoppende frem og strakte deg oppetter bingen din mot meg. Selv om vi bare fikk en kort tid sammen kommer jeg aldri til å angre på mitt veldig spontane valg om at du skulle få bli med hit til meg. Sov godt Monsteret mitt, og jeg håper du et sted hopper rundt på grønne enger uten smerter og sykdom.
Det er utrolig rart å tenke på hvor raskt jeg ble glad i deg, din lille store godgutt. Du hoppet rett inn i hjertet mitt. Tillitsfull, snill og med en stor personlighet. Det er så vondt å tenke på at du bare fikk en liten smakebit på livet, men det var en veldig fin tid vi fikk sammen. Du ble alles favoritt med en gang, og det kommer til å bli utrolig tomt uten deg. Du ble rett og slett raskt et midtpunkt i stallen. Jeg kommer til å savne deg utrolig mye, og jeg kommer aldri til å glemme deg, verdens beste koseMonster <3 Tusen takk for den korte, men utrolig fine stunden vi fikk sammen, aldri har jeg møtt en kanin som deg. Takk for all gleden du spredde, for alle de klumsete gledeshoppene jeg fikk le av, for alle kosestundene og for at du alltid kom hoppende frem og strakte deg oppetter bingen din mot meg. Selv om vi bare fikk en kort tid sammen kommer jeg aldri til å angre på mitt veldig spontane valg om at du skulle få bli med hit til meg. Sov godt Monsteret mitt, og jeg håper du et sted hopper rundt på grønne enger uten smerter og sykdom.
Nybøtoppens Ocean Dream
|
Min fineste, kjæreste Elliott. Dette gjør så vondt, så utrolig vondt. Det var ikke slik ting skulle bli, og det var iallfall ikke dette du fortjente! Jeg husker deg så godt allerede fra dagen du ble født, du var en ganske stor og tykk liten kaninunge. Du stakk deg ut gjennom hele oppveksten, og jeg visste tidlig at du skulle få bli her. Jeg hadde så store håp for deg og dine søsken, jeg var så ubeskrivelig glad da dere endelig kom til verden. Men ukene gikk, og du rettet aldri bittet ditt fra det tangbittet du hadde som kaninunge. Hjertet mitt sank mer og mer etterhvert som jeg innså at du ville forbli med tannfeil. Du ble sjekket hos dyrlege jevnt, og jekslene dine var helt fine, samt bittet stabilt selv om det var feil. Det ble konkludert med at du kunne leve, og jeg bestemte meg for at det skulle du få så lenge du ikke hadde vondt. Jeg tilpasset alt for deg så godt jeg kunne med kosthold og oppfølging. Du utviklet deg til å bli en super kanin. Du var helt perfekt - tillitsfull og sosial. Du var veldig lik din far, men hadde samtidig trekk fra din mor. Du var trygg og uredd, alle kunne hilse på deg, og du ble raskt en favoritt for mange! Du var både vakker å se på, samtidig som du hadde en utrolig sjarmerende personlighet. Jeg ble så utrolig glad i deg lille venn, noe så innmari! Da du passerte et år begynte av en eller annen grunn tennene dine å vokse, og du utviklet mer og mer underbitt. Vi var inne og filte tennene dine flere ganger, håpte på at de skulle vokse opp til et stabilt bitt igjen. Men de gjorde aldri det... Etter flere filinger fortsatte bittet ditt å utvikle seg i en negativ retning, og du hadde mer og mer underbitt. Tennene vokste så raskt at vi måtte til dyrlegen å slipe annenhver uke for å holde dem i sjakk. Jeg kunne ikke fortsette å utsette deg for dette... Du oppførte deg eksemplarisk hos dyrlegen, men hvert besøk ble en påkjenning og en stressende opplevelse for deg, med tannborr, sprøyter og bråk. Jeg valgte derfor at ditt beste var å få slippe nå. Du hadde fått leve så lenge du ikke hadde vondt av tannfeilen din, du hadde fått opplevd sommer og vinter, snø og regn, sol og vind. Du hadde fått spise grønt gress om våren og gravd snøhuler om vinteren. Du fikk rulle deg og tatt gledeshopp på plenen. Du ble venn med hunden og katten, og ikke minst fikk jeg æren av å bli kjent med en fantastisk liten personlighet som har satt sine dype spor. Du har lært meg så mye om å verdsette livet og om hvilke verdier som er viktigst. Jeg er glad jeg valgte å la deg få oppleve livet selv om det ikke ble så langt som du hadde fortjent. Livet er urettferdig noen ganger, men du visste å utnytte hver dag og hver mulighet. Tusen takk for alle minnene, for alle de fine kosestundene. For alle turene, rundene på hoppebanen, for alle de tillitsfulle blikkene og de gode dyttene med nesen din. Nå får du løpe rundt på eviggrønne enger uten smerter. Sov godt, lille venn, jeg er utrolig glad i deg!
Kvitprinsen
|
Det er vel rundt 7-8 år siden du flyttet hjem hit, fineste Prinsen i verden. Eller, siden jeg og mamma den gang kidnappet deg egentlig. Vi møtte deg først på et kaninarrangement, hvor hun som den gang eide deg var utrolig oppgitt over at hun ikke fikk deg til å hoppe. Jeg fikk deg nesten kastet i fanget for at jeg skulle prøve, og merket med en gang at noe var galt. Du var så flokete i pelsen at bakbeina satt tovet fast inntil kroppen, det samme med halen. Du greide ikke engang å gå fremover, langt mindre hoppe hinder! Etter litt diskusjon med hun som hadde deg med, fikk vi lov til å ta deg med hjem. Vi brukte tre dager på å rydde opp i pelsen din. Den var tovete, møkkete og strammet huden. Da alt var løst opp var du flassete i huden, rød og irritert. Vi måtte klippe floker, børste masse og vi lugget deg garantert underveis. Men du viste tillitt til oss fra dag en. Du satt helt stille på fanget, og slikket oss på hendene mens vi børsta og børsta. Jeg glemmer aldri det synet da vi satte deg ned på plena, så deg strekke beina ut og GÅ bortover gresset. Du var fri. Siden den dagen har du vært en livsglad og lykkelig gutt. Tatt gledeshopp, løp løst både inne og ute og vært med på mye som har skjedd. Du fikk veterinæroppfølging og kom deg raskt etter det livet du levde før.
En så snill og herlig gutt som deg har jeg aldri møtt før, og det kommer jeg heller aldri til å møte igjen. Du var verdens snilleste og herligste. Alle som møtte deg falt pladask, for det var umulig å ikke like deg. Du var verdens beste gutt, og jeg er enda sjokkert over hvor tillitsfull du raskt ble da vi overtok deg. Prinsen, du er helt unik og jeg savner det bustete ansiktet ditt så utrolig mye. Det føles tomt å ikke ha bustetrollet mitt å stulle og børste på lenger. Vi har opplevd utrolig mye sammen, kost oss masse. Vi ble ikke å se så mye sammen på hoppebanen, for det var ikke noe for deg. Men det var ikke viktig, det viktigste var hvor mye glede du tilførte meg og alle andre i hverdagen.
Jeg er så glad for at jeg fikk muligheten til å vise deg grønt gress, store sletter å løpe på og ikke minst alt det innebærte å være en lykkelig kanin. Men når en gammel kropp blir sliten og smertene blir større enn gledene i hverdagen, var det på tide at du fikk slippe. Jeg hadde lovet deg den dagen du ble med hjem at du aldri skulle lide igjen, og det løftet holdt jeg til siste dag. Tårene triller og stua er så tom uten deg... Men jeg vet du har det bra nå, jeg vet du ikke har vondt, og at du hopper på eviggrønne enger og spiser masse høy, for det var det absolutt beste du fikk!
Kvitprinsen «Prins»
2006 – 24.11.2014
Sov godt <3
En så snill og herlig gutt som deg har jeg aldri møtt før, og det kommer jeg heller aldri til å møte igjen. Du var verdens snilleste og herligste. Alle som møtte deg falt pladask, for det var umulig å ikke like deg. Du var verdens beste gutt, og jeg er enda sjokkert over hvor tillitsfull du raskt ble da vi overtok deg. Prinsen, du er helt unik og jeg savner det bustete ansiktet ditt så utrolig mye. Det føles tomt å ikke ha bustetrollet mitt å stulle og børste på lenger. Vi har opplevd utrolig mye sammen, kost oss masse. Vi ble ikke å se så mye sammen på hoppebanen, for det var ikke noe for deg. Men det var ikke viktig, det viktigste var hvor mye glede du tilførte meg og alle andre i hverdagen.
Jeg er så glad for at jeg fikk muligheten til å vise deg grønt gress, store sletter å løpe på og ikke minst alt det innebærte å være en lykkelig kanin. Men når en gammel kropp blir sliten og smertene blir større enn gledene i hverdagen, var det på tide at du fikk slippe. Jeg hadde lovet deg den dagen du ble med hjem at du aldri skulle lide igjen, og det løftet holdt jeg til siste dag. Tårene triller og stua er så tom uten deg... Men jeg vet du har det bra nå, jeg vet du ikke har vondt, og at du hopper på eviggrønne enger og spiser masse høy, for det var det absolutt beste du fikk!
Kvitprinsen «Prins»
2006 – 24.11.2014
Sov godt <3
Så kom dagen som aldri skulle komme. Du har alltid vært her, så lenge av livet mitt jeg kan huske. Jeg var 10 år da du kom til meg. Du har fulgt meg gjennom så store deler av livet mitt; barneskolen, ungdomsskolen, konfirmasjon, videregående, flytting til eget hus, starten av høyskolen og mye, mye mer… Jeg vet knapt hvordan jeg begynner på nye kapittel uten deg i livet mitt. Å ha deg rundt meg er mer naturlig enn å puste, du var en fast del av hverdagen min og av livet mitt.
For å fortelle om vår reise sammen trenger jeg minst ei hel bok. Jeg har så mange minner med deg. "I gode og onde dager", det var egentlig forholdet vi hadde. Du har sittet hos meg når jeg har vært syk, og jeg har holdt deg om du har vært syk. Vi har alltid kommet oss igjennom det, sammen. Det å måtte takle savnet av deg, og den smerten det fører med seg uten deg, er ubeskrivelig vanskelig.
Jeg husker dagen du kom til meg, som liten kaninunge i 2004. Så lite jeg visste den gang om hvilken fantastisk reise som da begynte. Du var den tøffeste jenta i hele verden, haha, du var sjefen over alle sjefer og ingen andre kaniner fikk pille deg på nesa. Kom de for nærme fikk de klar beskjed om å komme seg unna igjen. Du har alltid vært et skikkelig stabeist, men samtidig var du til tider en usikker kanin som trengte masse støtte. Og når jeg lærte meg å trykke på de rikigte knappene når jeg var rundt deg, føltes alt mellom oss bare naturlig, ekte og enkelt.
Jeg husker så godt når du klarte å komme deg løs, da var du verdens største rampetroll. Toppen av kaka var vel den gangen jeg brukte seks timer på å få deg inn igjen. Du var ikke redd, du var rett og slett utrolig rampete og kunne la meg stryke deg på hodet, for deretter å løpe til siden uten å la meg ta deg opp likevel. Du har gitt meg så mye glede. Når vi var ute å gikk tur støtta du deg på meg hele tiden. Hvis noe var skummelt kunne jeg bare sette meg ned på kne, og du kom rett bort og hoppa opp i fanget mitt og krøp inn i armkroken min. Du har bodd på soverommet mitt, sovet i senga mi, vært med meg på turer, du er med på konfirmasjonsbildene mine og mye, mye, mye mer.
På hoppebanen var vi sammen opp og ned. Du var min første hoppekanin, og du har lært meg utrolig mye. Utviklingen vår har vært stor. Jeg husker vår første start sammen, da vi braste gjennom rett lett banen på seks feil. Og vår siste start sammen var ganske nøyaktig for et år siden. Da ble vi sammen norgesmestre i rett veteran. Mine største øyeblikk på hoppebanen er med deg. Hadde det ikke vært for deg hadde jeg ikke hatt kaniner den dag i dag, du er roten til alt.
Tårene triller når jeg skriver dette. Samtidig må jeg smile når jeg tenker på minnene våre sammen. Det føles klisje å si at livet mitt nesten ikke finnes uten deg, men det er sant. Jeg visste ikke at en kanin kunne bety så mye og sette så dype spor.
Kjære Snuttis, min beste følgesvenn, du var det fineste og viktigste jeg hadde. Det gjør så vondt å ikke kunne gå og gi deg en klem lenger. Samtidig er jeg så utrolig takknemlig for de mange årene vi har fått sammen. Alle minnene jeg har. De ville jeg aldri vært foruten. Jeg er veldig glad for at du slapp å ha det vondt, at du fikk sovne stille og smertefritt inn. Du fortjener ikke annet enn det aller beste. Vi møtes igjen en dag, det må jeg bare tro på. Frem til da skal du vite at jeg aldri kommer til å glemme deg, og at du alltid kommer til å bety utrolig mye for meg. Sov godt, verdens beste kaninjente. Jeg savner deg.
Høyt elsket, utrolig dypt savnet...
For å fortelle om vår reise sammen trenger jeg minst ei hel bok. Jeg har så mange minner med deg. "I gode og onde dager", det var egentlig forholdet vi hadde. Du har sittet hos meg når jeg har vært syk, og jeg har holdt deg om du har vært syk. Vi har alltid kommet oss igjennom det, sammen. Det å måtte takle savnet av deg, og den smerten det fører med seg uten deg, er ubeskrivelig vanskelig.
Jeg husker dagen du kom til meg, som liten kaninunge i 2004. Så lite jeg visste den gang om hvilken fantastisk reise som da begynte. Du var den tøffeste jenta i hele verden, haha, du var sjefen over alle sjefer og ingen andre kaniner fikk pille deg på nesa. Kom de for nærme fikk de klar beskjed om å komme seg unna igjen. Du har alltid vært et skikkelig stabeist, men samtidig var du til tider en usikker kanin som trengte masse støtte. Og når jeg lærte meg å trykke på de rikigte knappene når jeg var rundt deg, føltes alt mellom oss bare naturlig, ekte og enkelt.
Jeg husker så godt når du klarte å komme deg løs, da var du verdens største rampetroll. Toppen av kaka var vel den gangen jeg brukte seks timer på å få deg inn igjen. Du var ikke redd, du var rett og slett utrolig rampete og kunne la meg stryke deg på hodet, for deretter å løpe til siden uten å la meg ta deg opp likevel. Du har gitt meg så mye glede. Når vi var ute å gikk tur støtta du deg på meg hele tiden. Hvis noe var skummelt kunne jeg bare sette meg ned på kne, og du kom rett bort og hoppa opp i fanget mitt og krøp inn i armkroken min. Du har bodd på soverommet mitt, sovet i senga mi, vært med meg på turer, du er med på konfirmasjonsbildene mine og mye, mye, mye mer.
På hoppebanen var vi sammen opp og ned. Du var min første hoppekanin, og du har lært meg utrolig mye. Utviklingen vår har vært stor. Jeg husker vår første start sammen, da vi braste gjennom rett lett banen på seks feil. Og vår siste start sammen var ganske nøyaktig for et år siden. Da ble vi sammen norgesmestre i rett veteran. Mine største øyeblikk på hoppebanen er med deg. Hadde det ikke vært for deg hadde jeg ikke hatt kaniner den dag i dag, du er roten til alt.
Tårene triller når jeg skriver dette. Samtidig må jeg smile når jeg tenker på minnene våre sammen. Det føles klisje å si at livet mitt nesten ikke finnes uten deg, men det er sant. Jeg visste ikke at en kanin kunne bety så mye og sette så dype spor.
Kjære Snuttis, min beste følgesvenn, du var det fineste og viktigste jeg hadde. Det gjør så vondt å ikke kunne gå og gi deg en klem lenger. Samtidig er jeg så utrolig takknemlig for de mange årene vi har fått sammen. Alle minnene jeg har. De ville jeg aldri vært foruten. Jeg er veldig glad for at du slapp å ha det vondt, at du fikk sovne stille og smertefritt inn. Du fortjener ikke annet enn det aller beste. Vi møtes igjen en dag, det må jeg bare tro på. Frem til da skal du vite at jeg aldri kommer til å glemme deg, og at du alltid kommer til å bety utrolig mye for meg. Sov godt, verdens beste kaninjente. Jeg savner deg.
Høyt elsket, utrolig dypt savnet...
Jeg vet ikke hva jeg skal skrive nå, finner ikke ord for å beskrive dette. Dette var ikke noe som skulle komme enda, ikke på mange år, og jeg var så absolutt ikke forberedt på at det skulle bli slik akkurat nå. Ikke enda, det er så alt for tidlig.
På onsdag oppdaget jeg at bakbeinet som Fiona tidligere hadde amputert en tå på var hovent, og at hun ikke brukte det når hun gikk. Jeg ringte til veterinæren med en gang og fikk time morgenen etter. Hos veterinæren sleit dem først litt med å finne ut hva som var galt. Mens dem tok røntgenbilder dro jeg hjem og ventet på at de skulle ringe for å fortelle meg at jeg kunne hente Fiona igjen. Med da de endelig ringte var beskjeden utrolig mye værre enn jeg hadde trodd, istede for å høre at jeg kunne komme og hente henne hjem fikk jeg beskjed om at hun hadde fått et nytt brudd i beinet, og at denne gangen var det ikke noe de kunne reparere på en måte slik at hun ble bra og smertefri igjen. De anbefalte da at hun nå fikk slippe… Og så lenge det var det beste for Fiona var jeg ikke i tvil om at det var det som måtte bli rett, men det gjorde likevel så utrolig, utrolig vondt. Tårene trillet hele veien til dyrlegen, der jeg skulle få holde min fantastiske venn for siste gang. Hun fikk sovne stille inn i armene mine.
Min vakre, VAKRE prinsesse. Min fantastiske snille og gode venn. Det var ingenting vondt i deg, og det var ingenting som tilsa at akkurat du skulle fortjene å måtte gå gjennom dette. Det føles som om en viktig del av meg er borte, og alt føles bare tomt. Jeg var så absolutt ikke forberedt på å måtte dra hjem uten deg denne dagen, og tanken på at jeg aldri får se og holde deg igjen føles akkurat nå uutholdelig. Jeg trodde eventyret vårt såvidt hadde begynt, og jeg var ikke klar for å gi slipp på deg enda.
Sov godt, verdens vakreste jente <3 Det finnes ingen som deg, og jeg er så utrolig, UTROLIG glad i deg! <3
På onsdag oppdaget jeg at bakbeinet som Fiona tidligere hadde amputert en tå på var hovent, og at hun ikke brukte det når hun gikk. Jeg ringte til veterinæren med en gang og fikk time morgenen etter. Hos veterinæren sleit dem først litt med å finne ut hva som var galt. Mens dem tok røntgenbilder dro jeg hjem og ventet på at de skulle ringe for å fortelle meg at jeg kunne hente Fiona igjen. Med da de endelig ringte var beskjeden utrolig mye værre enn jeg hadde trodd, istede for å høre at jeg kunne komme og hente henne hjem fikk jeg beskjed om at hun hadde fått et nytt brudd i beinet, og at denne gangen var det ikke noe de kunne reparere på en måte slik at hun ble bra og smertefri igjen. De anbefalte da at hun nå fikk slippe… Og så lenge det var det beste for Fiona var jeg ikke i tvil om at det var det som måtte bli rett, men det gjorde likevel så utrolig, utrolig vondt. Tårene trillet hele veien til dyrlegen, der jeg skulle få holde min fantastiske venn for siste gang. Hun fikk sovne stille inn i armene mine.
Min vakre, VAKRE prinsesse. Min fantastiske snille og gode venn. Det var ingenting vondt i deg, og det var ingenting som tilsa at akkurat du skulle fortjene å måtte gå gjennom dette. Det føles som om en viktig del av meg er borte, og alt føles bare tomt. Jeg var så absolutt ikke forberedt på å måtte dra hjem uten deg denne dagen, og tanken på at jeg aldri får se og holde deg igjen føles akkurat nå uutholdelig. Jeg trodde eventyret vårt såvidt hadde begynt, og jeg var ikke klar for å gi slipp på deg enda.
Sov godt, verdens vakreste jente <3 Det finnes ingen som deg, og jeg er så utrolig, UTROLIG glad i deg! <3
Fine fine gutten min! Så utrolig nydelig med den gyldne pelsen din, og de herlige gledeshoppene som aldri lot vente på seg. Gropene du gravde deg for deretter og rulle rundt i dem i ren fryd. Jeg kan vel trygt si at du er en av de kaninene jeg har hatt som har vist mest glede over livet, spesielt over de små godene. Når du fikk ren flis i buret ditt rullet du rundt og rundt og koste deg skikkelig. Hver dag når du fikk ut startet du med noen skikkelige gledeshopp, og de fortsatte utover hele dagen uansett hvor lenge du fikk stå ute. Og mat, ja det var du vel rett og slett nesten litt grådig over. Så du ditt snitt til å lure til deg noe godt var du ikke treig med å gjøre det heller. Du har betydd utrolig mye for meg, og jeg husker så mye fint med deg helt fra dagen du ble født. Det er stille uten deg nå, men dette var nok det valget som ble best og riktig nå. Sov godt, lille vennen min <3
Fashn var en kanin jeg egentlig hadde ønsket meg lenge. Jeg hadde vært fascinert over rasen rex i et par år, særlig i svart dalmatiner, men det passet seg aldri å skaffe en. Da jeg endelig fikk mulighet tok jeg vel den første hua jeg fikk kloa i -og da gjorde det ingenting at hun ikke var dalmatiner! Den første tida bodde hun inne på rommet mitt i en stor innhegning, og vi ble aldeles bestevenner. Etter "puberteten" forandret hun seg dessverre mye. Fashn ble ganske sky av seg, og uansett hvor mye jeg holdt på med henne viste hun lite tegn til bedring. Som kaninmor var hun aldeles fantastisk, og det var i den rollen hun trivdes aller best.
Som hoppekanin var vel kanskje Fashn en av de mest talentløse jeg noen gang har hatt. Etter hvert greide hun å karre seg opp i middels mot alle odds, men der stoppet vel egentlig karrieren helt opp også. Til tross for alt bodde Fashn her i 6,5 år, og det er utrolig merkelig å gå ut i kaninstallen og ikke se henne stå der i buret sitt. Men den siste tiden forfalt hun mye, kroppen ble skrøpelig og hun ble tynnere tross at hun spiste godt og var relativt normal. I stede for å løpe rundt i innhegningen lenger sto hun i et hjørne og så miserabel ut, og jeg bestemte meg da for at tiden var inne til å la henne slippe. Min lille jente hadde stått flere år hjemme i kaninstallen, selv om vi aldri fikk tilbake den båndet vi hadde da hun var liten kaninunge. Det båndet som gjorde at jeg valgte å beholde henne tross hvordan hun forandret seg.
Sov godt, lille venn <3
Som hoppekanin var vel kanskje Fashn en av de mest talentløse jeg noen gang har hatt. Etter hvert greide hun å karre seg opp i middels mot alle odds, men der stoppet vel egentlig karrieren helt opp også. Til tross for alt bodde Fashn her i 6,5 år, og det er utrolig merkelig å gå ut i kaninstallen og ikke se henne stå der i buret sitt. Men den siste tiden forfalt hun mye, kroppen ble skrøpelig og hun ble tynnere tross at hun spiste godt og var relativt normal. I stede for å løpe rundt i innhegningen lenger sto hun i et hjørne og så miserabel ut, og jeg bestemte meg da for at tiden var inne til å la henne slippe. Min lille jente hadde stått flere år hjemme i kaninstallen, selv om vi aldri fikk tilbake den båndet vi hadde da hun var liten kaninunge. Det båndet som gjorde at jeg valgte å beholde henne tross hvordan hun forandret seg.
Sov godt, lille venn <3
Dette er så ubeskrivelig vanskelig å skrive. Du var jo min lille gode venn, min Izma-baby, og du skulle leve i mange år enda. Hver dag hang du på nettingen og forlangte kos. Du var ute nesten før døra var åpnet. Med en gang snudde du deg og dyttet borti meg med snuten, og du ga deg aldri før du ble strøket noen ganger over panna.
Det føles som om det var i går jeg hentet deg hos Stine. Jeg var aldri i tvil om hvem jeg ville ha i kullet, det var bestandig deg. Du skilte deg ut fra begynnelsen, fordi du hadde hvitt på ørene. Og jeg ble ikke mindre i tvil etter som ukene gikk. Verdens herligste turbo-kanin ble med meg hjem, og det har du vært siden dag en. Det var alltid full fart, og du hadde aldri tid til å sitte stille. Det var helt umulig å sette deg i utebinge, selv når jeg hadde tak på greide du på en eller annen merkelig måte å komme deg ut. Du tilbrakte stort sett dagene løpende løst rundt huset, mens du hilste på de andre kaninene gjennom nettingen på utebingene. Men mellom all løpingen hadde du alltid tid til å komme en tur bort til meg og få litt kos, før du var i full fart videre. Alt så lenge jeg ikke viste tegn til å fange deg inn, for da kunne du være utrolig rampete! <3
På hoppebanen var du i begynnelsen veldig flink, og du hadde mye potensiale. Men jeg sluttet desverre med kaninhopping i nesten to år da du var i din beste alder, og når jeg begynte igjen var du ikke så veldig interessert som før. Selv om tankene fløy rundt å sette deg ut på fôr mens jeg hadde pause, ble det med tanken. Jeg trengte deg enkelt og greit hjemme. Om jeg hadde en crappy dag kunne jeg gå ut til deg og bare gi deg en klem, og du var alltid like glad for å se meg.
Men ting gikk ikke som jeg hadde planlagt, og håpet. I midten av mai fikk du en byll ved den ene øreknuten. Vi dro til dyrlegen et par dager senere, og prøvene viste ikke gode resultater. Kun to måneder tidligere hadde du vært på en helsesjekk, og da sto alt helt bra til. Nå hadde du en infeksjonsbyll som grodde seg fast i muskelen og skjelettet. Jeg fikk beskjed om at alternativene var en ukes antibiotikakur som hadde minimal sjanse for å lykkes, en omfattende "utgravningsoperasjon" eller avlivning. Du fikk gå på antibiotika en uke, men som vi antok på forhånd hjalp det ikke på infeksjonen. Bakteriene spredde seg i kroppen din og lagde store sår på ryggen, og byllen vokste. Sårene var vonde for deg, og du klødde og ristet deg konstant. Du endret helt oppførsel, og tålte nesten ikke at jeg tok på deg lenger. Du løp og gjemte deg bakerst i buret, og det var overhode ikke likt deg. Det var et utrolig vanskelig valg, men samtidig enkelt da jeg så hvor forandret du ble.
Nå sitter jeg bare igjen med et tomt bur, men også masse gode minner. Det er altfor stille ute hos kaninene. Turbo-kaninen min mangler, og henger ikke i nettingen, eller hopper ut når jeg åpner lenger. Din siste dag var heldigvis en lykkelig dag for deg. Du var ikke i så verst form den dagen, og fikk løpe løst rundt huset i sola. Du har gitt meg utrolig mye Aria, og du kommer alltid til å være min lille gledesspreder. Men jeg vet at dette var det riktige valget å ta nå, for du fortjente ikke å ha så vondt.
Sov godt, lille venn. Jeg kommer aldri til å glemme deg! <3
Det føles som om det var i går jeg hentet deg hos Stine. Jeg var aldri i tvil om hvem jeg ville ha i kullet, det var bestandig deg. Du skilte deg ut fra begynnelsen, fordi du hadde hvitt på ørene. Og jeg ble ikke mindre i tvil etter som ukene gikk. Verdens herligste turbo-kanin ble med meg hjem, og det har du vært siden dag en. Det var alltid full fart, og du hadde aldri tid til å sitte stille. Det var helt umulig å sette deg i utebinge, selv når jeg hadde tak på greide du på en eller annen merkelig måte å komme deg ut. Du tilbrakte stort sett dagene løpende løst rundt huset, mens du hilste på de andre kaninene gjennom nettingen på utebingene. Men mellom all løpingen hadde du alltid tid til å komme en tur bort til meg og få litt kos, før du var i full fart videre. Alt så lenge jeg ikke viste tegn til å fange deg inn, for da kunne du være utrolig rampete! <3
På hoppebanen var du i begynnelsen veldig flink, og du hadde mye potensiale. Men jeg sluttet desverre med kaninhopping i nesten to år da du var i din beste alder, og når jeg begynte igjen var du ikke så veldig interessert som før. Selv om tankene fløy rundt å sette deg ut på fôr mens jeg hadde pause, ble det med tanken. Jeg trengte deg enkelt og greit hjemme. Om jeg hadde en crappy dag kunne jeg gå ut til deg og bare gi deg en klem, og du var alltid like glad for å se meg.
Men ting gikk ikke som jeg hadde planlagt, og håpet. I midten av mai fikk du en byll ved den ene øreknuten. Vi dro til dyrlegen et par dager senere, og prøvene viste ikke gode resultater. Kun to måneder tidligere hadde du vært på en helsesjekk, og da sto alt helt bra til. Nå hadde du en infeksjonsbyll som grodde seg fast i muskelen og skjelettet. Jeg fikk beskjed om at alternativene var en ukes antibiotikakur som hadde minimal sjanse for å lykkes, en omfattende "utgravningsoperasjon" eller avlivning. Du fikk gå på antibiotika en uke, men som vi antok på forhånd hjalp det ikke på infeksjonen. Bakteriene spredde seg i kroppen din og lagde store sår på ryggen, og byllen vokste. Sårene var vonde for deg, og du klødde og ristet deg konstant. Du endret helt oppførsel, og tålte nesten ikke at jeg tok på deg lenger. Du løp og gjemte deg bakerst i buret, og det var overhode ikke likt deg. Det var et utrolig vanskelig valg, men samtidig enkelt da jeg så hvor forandret du ble.
Nå sitter jeg bare igjen med et tomt bur, men også masse gode minner. Det er altfor stille ute hos kaninene. Turbo-kaninen min mangler, og henger ikke i nettingen, eller hopper ut når jeg åpner lenger. Din siste dag var heldigvis en lykkelig dag for deg. Du var ikke i så verst form den dagen, og fikk løpe løst rundt huset i sola. Du har gitt meg utrolig mye Aria, og du kommer alltid til å være min lille gledesspreder. Men jeg vet at dette var det riktige valget å ta nå, for du fortjente ikke å ha så vondt.
Sov godt, lille venn. Jeg kommer aldri til å glemme deg! <3
Jeg husker den dagen jeg så deg for første gang, der du satt i buret ditt, helt alene og noe betuttet. Du var så sjarmerende, og jeg tok deg med ut en tur for å slippe deg løs på plena så du fikk løpe. Med en gang begynte du å ta masse gledeshopp og rulle deg rundt og rundt. Jeg var vel egentlig solgt allerede da. Vi var på utkikk etter en stallkompis til Prins, og det var ingen tvil om hvem vi ville ha. Så etter noe om og men kunne vi endelig hente deg hjem noen dager senere. Du var ute og løp nesten hver dag, og du sparte aldri på gledeshoppene dine. Du og Prins ble etter hvert ganske gode naboer også. Dere gjorde aldri forsøk på å sloss med hverandre, virket bare glade for å få se og høre hverandre hver dag.
Etter hvert fikk jeg veldig god kontakt med deg. Du var en veldig energifull kanin, og det var vanskelig for de fleste andre og bære deg. Derfor var det jeg som bar deg og håndterte deg mest. Du var ganske usikker i begynnelsen, men etter hvert ble du roligere og roligere. Stolte fullt og helt på meg, og kom alltid hoppende frem i burdøra når jeg kom ut. Det er kanskje det som er verst, ikke å se deg henge oppover nettingen hver dag lenger, eller ikke å ta i mot deg når du alt for ivrig klarer å rote deg over kanten og ut av buret. Eller kanskje å se deg løpe rundt og rundt på plena, ta masse gledeshopp og rulle deg i gresset. Det er så rart og tenke på at jeg aldri skal få holde deg igjen, den lille energibomba som noen ganger føltes som ei springfjær i armene mine, men som andre ganger gjerne kunne sitte lenge på fanget og bare kose.
Men en dag var ikke ting som vanlig. Du var så utrolig dårlig når jeg kom ut. Bevegelsene dine var skjelvende når du som vanlig forsøkte å hoppe fram for og hilse på meg. Og for hvert minutt ble du bare verre og verre. Etter kun to timer greide du ikke stå selv, du løftet ikke hodet eller åpnet øynene. Jeg håper jeg gjorde det riktige valget når jeg valgte å la deg slippe. Du fortjente ikke å ha det så vondt. Jeg satt bare med deg på fanget og beroliget deg de siste timene. Du åpnet ikke øynene mer, men gjorde så vidt en sprellende bevegelse når jeg ga deg fra meg for aller siste gang. Klokken 22.04.
Prins har blitt utrolig stille etter du forlot oss. Det føles nok rart at naboburet står helt tomt. Hver dag kikker jeg også mot buret ditt, og venter nesten at du står der og venter ivrig på meg som vanlig. Jeg håper virkelig jeg gjorde det riktige valget for deg, Bolt, for du fortjente ikke annet enn det beste! <3
Etter hvert fikk jeg veldig god kontakt med deg. Du var en veldig energifull kanin, og det var vanskelig for de fleste andre og bære deg. Derfor var det jeg som bar deg og håndterte deg mest. Du var ganske usikker i begynnelsen, men etter hvert ble du roligere og roligere. Stolte fullt og helt på meg, og kom alltid hoppende frem i burdøra når jeg kom ut. Det er kanskje det som er verst, ikke å se deg henge oppover nettingen hver dag lenger, eller ikke å ta i mot deg når du alt for ivrig klarer å rote deg over kanten og ut av buret. Eller kanskje å se deg løpe rundt og rundt på plena, ta masse gledeshopp og rulle deg i gresset. Det er så rart og tenke på at jeg aldri skal få holde deg igjen, den lille energibomba som noen ganger føltes som ei springfjær i armene mine, men som andre ganger gjerne kunne sitte lenge på fanget og bare kose.
Men en dag var ikke ting som vanlig. Du var så utrolig dårlig når jeg kom ut. Bevegelsene dine var skjelvende når du som vanlig forsøkte å hoppe fram for og hilse på meg. Og for hvert minutt ble du bare verre og verre. Etter kun to timer greide du ikke stå selv, du løftet ikke hodet eller åpnet øynene. Jeg håper jeg gjorde det riktige valget når jeg valgte å la deg slippe. Du fortjente ikke å ha det så vondt. Jeg satt bare med deg på fanget og beroliget deg de siste timene. Du åpnet ikke øynene mer, men gjorde så vidt en sprellende bevegelse når jeg ga deg fra meg for aller siste gang. Klokken 22.04.
Prins har blitt utrolig stille etter du forlot oss. Det føles nok rart at naboburet står helt tomt. Hver dag kikker jeg også mot buret ditt, og venter nesten at du står der og venter ivrig på meg som vanlig. Jeg håper virkelig jeg gjorde det riktige valget for deg, Bolt, for du fortjente ikke annet enn det beste! <3
Det føles som i går jeg fikk spørsmålet om jeg ville ha deg. Jeg var skeptisk den gangen, men etter mye om og men sa jeg likevel ja. 23. september 2006, under elgekonken på Stjørdal skulle jeg ta det med hjem. På konkurranseplassen var du rett og slett helt vill og gal, og jeg angret et lite sekund på at jeg hadde sagt ja til å ta imot deg. Men du ble med hjem, og det tok ikke lang tid før du viste at du var verdens herligste lille gutt. Du roet deg mye med tiden også, og vi ble verdens beste venner. Du var alltid fremst i burdøra og hilste på meg hver dag, og du fikk meg alltid i godt humør med de flagrende ørene dine og det søte uttrykket. Ingen var så glad som deg hver dag, selv om helsen var dårlig de siste par årene. Nesten hver dag fikk du løpe løst rundt de andre utebingene eller rundt føttene mine mens jeg ordnet bur og fôret. Du sto klar i åpningen hver dag, og du var ute nesten før døra var åpnet. Jeg husker pappa mente jeg ikke burde la deg hoppe ut hver dag, det var så vanskelig for andre å passe kaninene når vi var på ferie når du alltid stakk av. Men for meg var det ofte dagens opptur å ha deg løpende rundt meg om ettermiddagene.
Du var også min lillebrors beste venn. Han var så utrolig glad i den lille kaninen som alltid kom hoppende mot han og hoppet opp i fanget hans om han satte seg ned. Den siste dagen da jeg satt med deg på fanget kom han bort og klappet deg på hodet, "han er veldig søt ja, Mali" sa han, og du løftet hodet ditt mot hånden hans og lukket øynene som du alltid pleide å gjøre. Hele familien sto med tårer i øynene da vi måtte ta farvel med deg, og vi ba til dyrlegen om at noe måtte kunne gjøres, hva som helst. Dessverre var det ikke det.
I 2009 ble Goldy dårlig, og vi var inn og ut hos veterinæren en del ganger før han kom seg igjen. Jeg hadde han så i to år før han igjen ble syk, men denne gangen ble han ikke bedre, og valget falt da på å avlive han siden han bare ble svakere og svakere. Det ble utrolig tomt og stille i stallen uten Goldy, men jeg vet det var det riktige valget, han har det bedre nå. <3
Du var også min lillebrors beste venn. Han var så utrolig glad i den lille kaninen som alltid kom hoppende mot han og hoppet opp i fanget hans om han satte seg ned. Den siste dagen da jeg satt med deg på fanget kom han bort og klappet deg på hodet, "han er veldig søt ja, Mali" sa han, og du løftet hodet ditt mot hånden hans og lukket øynene som du alltid pleide å gjøre. Hele familien sto med tårer i øynene da vi måtte ta farvel med deg, og vi ba til dyrlegen om at noe måtte kunne gjøres, hva som helst. Dessverre var det ikke det.
I 2009 ble Goldy dårlig, og vi var inn og ut hos veterinæren en del ganger før han kom seg igjen. Jeg hadde han så i to år før han igjen ble syk, men denne gangen ble han ikke bedre, og valget falt da på å avlive han siden han bare ble svakere og svakere. Det ble utrolig tomt og stille i stallen uten Goldy, men jeg vet det var det riktige valget, han har det bedre nå. <3
Nutte
4. mai 2004 - 15. oktober 2010
Avlivet grunnet byll ved kjeven Nutte var virkelig en herlig kanin. Hun hadde energi til tusen, men var likevel kjempe koselig og grei å ha med å gjøre. Vi opplevde masse sammen, både hjemme og på hoppebanen. Hun var veldig enkel å omgås hjemme, utrolig glad i kos og å være ute og løpe. På hoppebanen derimot var hun gal! Det var mye rundt og rundt eller løpe hele banen på sju sekunder. Andre dager kunne hun flate ut og streike helt.
Med sitt ene øret opp og det andre ned, i tillegg til den søte løvemanken var hun alltid fremme i buret og hilste hver dag. Hun kunne være litt av et prosjekt noen ganger, å stenge henne inne i en utebinge var rett og slett umulig, og hun fant alltid veier ut. Nutte er rett og slett en av dem som har satt dype spor, og som aldri vil glemmes. Høsten 2010 fikk Nutte en svulst under kjeven, og etter anbefaling fra veterinær fikk hun sovne stille inn 15. oktober. Etter seks og et halvt år med denne herlige jenta merker jeg hvor tomt det er uten henne, men hun har det godt nå! |
Nybøtoppens Perfect Mystery
|
Måne
18. juli 2003 - 5. februar 2008
Avlivet grunnet tannfeil som medførte verkebyller ved kjeven Måne var verdens herligste kanin. Ingen over, og ingen ved siden. Han var den som fikk øynene mine opp for kaniner. Den første vinteren bodde han inne sammen med oss, og jeg har ikke ord for hvor tomt det har blitt uten han. Vi gjorde mye sammen, ikke så mye på hoppebanen, men likevel er det ikke annet å si om han enn at han var verdens herligste. Lille kosekaninen min som alltid hadde like mye energi og var like glad for å se meg! Måne ble avlivet etter lengre tids tannfeil, og byller som utviklet seg av det, i februar 2008. Det desidert vanskeligste valget jeg noen gang har tatt.
|
Super Nusse "Nusse"
4. mai 2004 - høst 2007 Nusse forsvant hos sin fôrvert da buret ble revet opp under en storm. Fluffy Mini-Hopp "Fluffy"
sommer 2005 - høst 2006 Tatt av rev hos kaninpasser da jeg var bortreist |
Domino
11. februar 2004 - høst 2006 Tatt av rev hos kaninpasser da jeg var bortreist Wendy
vår 2004 - 27. desember 2005 Wendy døde 3. juledag 2005 etter måneder med generelt dårlig helse. Hun var blant annet blind |